Hei dere!
Jeg har ikke skrevet på lenge. Beklager! Dette innlegget postes fra iPad og ikke pc, for den er i Nara, og det er ikke jeg. Derfor er det ikke så mange bilder, desverre og jeg er litt usikker på om de bildene jeg har lastet opp synes slik jeg vil. Håper dere kan tilgi dette! Uansett, god lesing!
Onsdag 26.3 pøsregnet det da jeg trillet kofferten min de 25minuttene ned til stasjonen og satte meg på toget mot Tannowa, en øy ca to timer med tog fra meg, utenfor der flyplassen ligger (hvis det sier dere noe). Det var nemlig tid for ungdomsleir! Og dette var noe litt annet enn leirer jeg har vært på tidligere: begrepet ungdom hadde de strukket så langt det går an. Alderen på deltakerne var nemlig alt fra 10-40 år!
Dessuten vet jo ikke japanere hva de skal gjøre med fritid, så det var FULLT program fra klokken 7 om morgenen til 10 om kvelden. På denne tiden foregikk selvfølgelig ALT på japansk og hadde det ikke vært for at Knut Ola oversatte endel hadde nok både jeg og Marianne gitt opp dag 1.
I løpet av disse dagene sang vi (les de andre, da sangene var på japansk, også teksten på lerretet, så jeg skjønte omtrent nada), grillet, hadde bibeltimer, lekte, spilte frisbee, rodde og var i «offuro» (type varmt bad/sauna) og mye mer.
Stedet vi var på var ved sjøen og det var utrolig deilig å se havet selv om vi , da tåken lettet, så rett over til kansai flyplass..
Da vi satte oss på toget hjemover hadde vi, ungdommene, ca en time på toget sammen før vi skulle av. I motsetning til norsk ungdom, som sikkert hadde satt i gang å skravle høylytt, lukket alle øynene og satte seg til rette for å SOVE. Litt usosialt tenkte nå jeg, men likevel veldig greit for en utslitt nordmann som ikke skjønner et kvekk japansk uansett og som dessuten ikke hadde sovet så godt de siste nettene da madrassen kun var en tynn overmadrass på en treplate, hodeputen var fyllt med RIS i stedenfor bommull og dynen var så varm at jeg våknet opp gjennomvåt og svett etter ca 4timers søvn..
Selv om jeg aldri har væt så glad for å komme hjem til min tomme leilighet som jeg var etter leiren må jeg si at det var en fin og lærerik opplevelse på mange måter og at jeg sikkert hadde gjort det igjen! (Bare ikke med en gang.)
Jeg og Marianne koste oss..
Sang!
Lørdag 29.3 tok jeg det med ro! (Les; Jeg fikset litt hjemme, trente, kjøpte is, besøkte faith og klippet håret. ) Hos frisøren var det én som vasket håret, en som klippet håret og to som fønet håret (samtidig) mens de to andre stod bak og så på og vi alle snakket (les prøvde å gjøre oss forstått i samtaler) om at Norge er kaldt, at håret mitt var «utrolig vakkert» (Ikke mine ord), norsk- og japansk mat, norsk- og japansk vinter og at de hadde sett meg og familien gående fram og tilbake maaange ganger i desember. Dette er en service jeg ikke har opplevd i Norge, for å si det sånn!
Søndag 30.3 var jeg på plass i kirken til avtalt søndagsskole-tid, men siden det var ferie og folk var bortreist var det ingen som kom, så jeg dro til JLH. her fikk jeg med meg 2gt-er, Life group, middag og litt shopping med LG-jentene, og «young professionals lunch» med «hvilket dyr er du- personlighetstest». Jeg ble mest «oter»av alle som også scoret høyt i «sosial person -aka. oter-kategorien» og jeg fikk derfor en plastikkdinosaur!
Mandag 31.3 da jeg, usminket, udusjet og totalt ufresh hadde dasset meg ned på butikken stod det et tv-team og filmet der inne. uten at jeg visste det ble jeg smugfilmet både mens jeg lette etter varer, sang litt for meg selv og stod i kø. Det er ganger som det jeg skulle ønske at jeg blendet litt mer inn (evt alltid så fresh ut).. Livet som»gaijin» altså!
I begynnelsen av april var det at de skikkelig fine, litt varme vårdagene på ordentlig begynte å komme, og med det, også den berømte sakurablomstringen (kirsebærblomstringen). Det er ikke uten grunn at man her ser på våren som starten på det nye året. Trærne blomstrer og forvandler både parker, elver, hager og vanlige gater til majestetiske porter/ganger med rosa tak og vegger. Utrolig vakkert!
I den anledning gjorde jeg som alle (uten unntak!) mine japanske Facebook-venner: tok med meg iPhone/kamera ut blant de rosa trærne og de lave, mørkhårede, køgående japanerne for å se på (les ta skrytebilder med) den berømte blomstringen. Dette gjorde jeg blant annet i Kyoto med Terumi (02.04.14)og i Osaka med Didrik (04.04).
Jeg og Didrik på tur!
Den syvende april var jeg med en herlig dame fra voksenengelskklassen på det hun i invitasjonen kalte okonomiyaki-perty hos en venninne av henne. Her lagde og spiste vi okonomiyaki og yakkisoba, de fire bestemødrene og meg. God stemning!
Dagen etter ble jeg med samme, søte Mie til FriendshipForce-arrangementet de hadde. Her fikk jeg lære origami, prøve kimono, lage halssmykke og skrive kaligrafi! Kimono er utrolig vakkert og fy, så komplisert å ta på!
Tolvte april var en herlig dag! Ikke bare gikk barneengelsktimen veldig bra, men etterpå dro jeg på はなみ (uttales «hanami»), som er piknik under sakuratrærne, med mange fra JLH. Selv om mange var dratt da jeg kom var det kjempekoselig og etterpå dro jeg og tre andre til en italiensk restaurant og spiste pizza på shinsaibashi før jeg dro derfra til Gakkuenmae for å være med på ungdomsmøte med Izumi i en kirke på gakkuenmae. Der er det ingen som snakker noe særlig engelsk, så det tok lang tid for Izumi (med litt hjelp fra de andre) å oversette bibelstudiet. Selv om det spirituelle påfyllet kanskje ikke var det største var det en sånn kveld jeg lever lenge på i ettertid. Både ble jeg tvunget til å bruke ALT jeg kan av japansk (og tegnespråk) og til å finne på- og tolke finurlige gramatiske formuleringer på engelsk for å forstå og bli forstått. Det var jo for å oppleve sånne, halvkleine, men utrolig givende møter med «ekte, lokale japanere» at jeg kom hit!
Søndagen (13.04) var som vanlig full rulle med både søndagsskole, gudstjeneste, ny gudstjeneste i Osaka med JLH, LifeGroup OG International night på andre siden av Osaka. Denne gangen skulle jeg snakke igjen på int. night. Og det gjorde jeg med ganske stor suksess! Det var rart å fortelle om tiden og menneskene i Kenya til disse menneskene i et land som er SÅ langt fra Kenya som det kan bli (ja, forskjellene er mye større mellom Japan og Kenya enn Norge-Kenya. Mye!) Jeg tror allikevel de satte pris på det jeg delte, da de spurte om jeg ikke kunne snakke enda en gang før jeg drar hjem til Norge (om altfor kort tid!). Etter dette måtte jeg dra de to timene tilbake til Nara igjen og var hjemme (utslitt) i ellevetiden om kvelden.
Da jeg våknet lykkelig og glad mandag morgen (14.4) var jeg overbevist om at uken kom til å bli tipp topp! Jeg får energi av å være med folk og denne energien satt fortsatt i mandagen da jeg ryddet litt i leiligheten og ellers reflekterte over det som hadde skjedd de siste opplevelsesrike dagene. Siden solen skinte og sakuraen «sang på siste verset» bestemte jeg meg for å jogge en tur. I denne joggeturen fant jeg en lang trapp og deretter en sti inn i skogen som jeg snart fant ut at var sperret av. Dette var en sti jeg nå angrer veldig på at jeg «måtte» sjekke ut. For plutselig lå jeg på bakken blant løvblader og kvister og tenkte «au!.ånei! Ikke den ankelen igjen…Her blir jeg liggende til noen finner meg…. Ring Ivan eller Orlaug!… Fillern, har ikke telefon…. Rop etter hjelp!.. Eller ikke? Jeg kan jo ikke snakke. Dessuten er jo alle som er ute og eventuelt kan høre meg nå, (ca15.00) pensjonister…. Au!… Du blir nok pokka nøtt til å hinke eller krabbe hjem, frøken… Man vet jo ikke hvor sterk man er før man ikke har noe valg.. . Gud, hjelp!»
Da jeg innså at jeg ikke hadde noe særlig valg kom jeg meg på mystisk vis ned (den sikkert lille, men føltes stor-)e skrenten og derfra hinket/haltet jeg meg i retning «pliiiis, la dette være hjemover…au..».
(U-)Vel hjemme igjen fikk jeg lagt foten høyt med is på den mens tårene trillet stille nedover kinnet og jeg tenke tilbake på i fjor, i Kenya, da jeg vrikket samme fot men ble tatt godt vare på av teamjentene før jeg endte opp med å hinke rundt på krykker i slummen.
Et velkjent syn, desverre…
Senere tok Orlaug meg med til en japansk legeklinikk hvor jeg blant annet tok røntgen. Heldigvis var ingenting brukket, men en eller to scener i foten var strukket så noe som skal være 5grader var 11,5 og legen mente jeg burde ha gips. Det fikk jeg. Gips med hel, tilogmed! Men ikke krykker.. Takk og pris for at jeg har folk som Orlaug! Ikke bare snakker hun japansk og kan oversette i slike situasjoner, men hun tok godt vare på meg og vi spiste hos henne og familien.
Har du prøvd å dusje med gips noen gang? Det er ikke lekkert!
Kreasjonen..
Uken som fulgte er nok blant de lengste ukene jeg har hatt. Jeg følte meg som en fange i eget hjem mens solen endelig skinte ute! Ikke kunne jeg gå normalt, det tok megalang tid, jeg kunne ikke gå i bakker og jeg skammet mag da jeg stabbet rundt med det som minnet som én megasko Med Hel og joggebukser (da det var det eneste som gikk over gipsen). Heldigvis fikk jeg litt besøk av Didrik et par ganger og i engelsktimene måtte jeg være kreativ, da bevegelsesevnen min, naturlig nok, var hemmet kraftig der jeg satt.
Søndag, etter gudstjenesten på Tomio, hvor det var voksendåp(!) insisterte jeg likevel i å dra til JLH. Det var godt å se dem igjen og de pyntet gipsen min!
Det hjalp faktisk mye bedre enn forventet med litt oppmuntringer på gipsen.
Mandag (21.4) var jeg på legesjekk igjen. Det viser seg at skaden var verre enn legen trodde. Scenen(e?) var helt røket, ikke bare strukket.. Likevel gikk legen med på at jeg kunne slippe gips og heller bruke en fotstøtte og krykker.
Senere på dagen kom herlige Dagny og John Olav helt fra Kobe for å hente meg med bil. For en luksus! Her, på Mukonosō , er nemlig veien til togstasjonen er mye kortere og flatere, huset har ikke trapper og det er mer sentralt enn leiligheten i Nara, så det er lettere for folk å komme på besøk og mye mer praktisk nå når jeg ikke kan gå i bakker eller trapper.
Den første uken ++ etter at jeg kom hit på mandag (21.04) hadde jeg omgangssyke, feber, trodde jeg var frisk, men tok visst litt feil nå og jeg var (er) alvorlig lei av å ikke kunne løpe rundt og gjøre mest mulig ut av de siste månedene i dette spennende landet!
Likevel skal det sies at Didrik og Severine, (en norsk utvekslingsstudent til Didriks universitet) var på besøk på tirsdag(22,4), at jeg haltet rundt og latet som om jeg hjalp til på «Rasteplassen» i kirken her på onsdag, at jeg hadde en fin middag med Yuko på torsdag(24.4) og at Didrik og jeg hadde en lang og fin, dog rolig dag på Rokko Island og middag med Severine på Sannomiya på lørdag (26.04)
Søndag (27.4) var jeg ikke helt i form, så det ble en rolig dag.
Forrige uke (28.04-04.05) var jeg blant annet hos legen i Nara. I Nara (mandag) feiret vi Dagnys bursdag hos Orlaug med is og jordbær! Det er nemlig jordbærsesong i Japan i april. Ellers hadde jeg et par dager hjemme i Nara onsdag-fredag. Fredag hadde jeg voksenengelsk og jeg er så glad i de folkene! Det kom til og med en ny dame som jeg hadde møtt på treningssenter for en måned siden!
Lørdag var jeg på «housewarmngparty» hos noen venninner fra JLH før jeg møtte Didrik og fikk se den knøttlille, fine leiligheten hans for første gang.
Søndag var jeg med på matutdelingen ved eleven med Kirken her. Som sist gang jeg var med på dette fikk jeg mye og tenke på. Tenk at folk faktisk bor der. Tenk at de ikke har noe annet sted å kalle hjem enn de eskene. Sukk!
I går (mandag05.05) pøsregnet det og jeg møtte Jem på Umeda. Vi satt mye på starbucks, da jeg fortsatt er på krykker og det derfor er ekstra slitsomt å ta seg rundt i stappfulle Osaka midt i «goldenweek» (uke hvor folk har fri grunnet mange fri-og inneklemte dager)
Didrik kom (som vanlig) på besøk om kvelden for å bake (les spise) boller.
Namnamnam! Dette har etterhvert blitt hverdagskost da jeg blir mer og mer konemateriale for hver dag som går!
Med det sier jeg fred ut!
Ta godt vare på dere selv der hjemme, og hvis noen vi skype er jeg nok hjemme, så ring i vei!!
Klem fra halteguri, aka. Karoline
Si hallo til Didrik aka D-san!
KarolineSandH 